Avtalerettens grunnprinsipper


Jeg er ikke jurist. Nedenstående er en legmanns betraktninger. Jeg skiller ikke helt skarpt mellom hvordan det er og hvordan det bør være. På den annen side er ikke det jeg skriver noe revolusjonært nytt. Bortsett fra nyanser som eventuelt måtte ha passert høyt over mitt hode, skulle dette være gamle og vel aksepterte prinsipper. Jeg tror heller at i den grad rettspraksis ikke altid er helt i tråd med dette kan det like gjerne skyldes forskjeller i politisk holdning og samfunnsforståelse.

De fleste mennesker inngår avtaler hver dag. Når en kjøper en pølse med brød i kiosken på hjørnet, inngås en avtale. Det er ikke bare de store transaksjonene, slik som kjøp av hus eller leilighet, der avtalen er skriftlig formalisert og underskrevet, som utgjør en avtale.

Grunnprinsipp nummer én

Samfunnet kan ikke fungere uten at det er enkelt å inngå avtaler. Derfor må avtaleretten legge til rette for dette, og for at avtalene kan fungere slik som partene mente det da avtalen ble inngått. I det store og hele kan alle grunnprinsippene i avtaleretten tilbakeføres til disse hensyn.

Noen avledede prinsipper:

Avtaler inngås bevisst, med overlegg. Ingen bør bli forpliktet av avtaler han eller hun ikke har aktivt medvirket til å inngå. (Det ville ikke vært slik han mente.)

Avtaler inngås frivillig. Avtaler som er inngått under tvang eller der den ene part urimelig utnytter en nødssituasjon for den andre, er ikke gyldige. (De er neppe slik offeret egentlig mener.)

Avtaler inngås mellom parter som er i stand til det. Barn, åndssvake og lignende kan ikke forpliktes i større omfang.  (OK, dette følger ikke direkte av grunnprinsipp én. I hvertfall ikke uten litt elastikk.)

Omfanget av forpliktelsene bør ikke overstige det som partene kunne forutse da de inngikk avtalen. (Det ville ikke vært slik han mente.)

Avtalens innhold retter seg mot dens formål. Dypest sett innebærer enhver avtale en pakt med de øvrige parter om å samarbeide for å skape en gevinst, og dele fordelen. Selv om det ikke er uttalt i avtalen, må det som skal til for dette anses som underforstått.  Handlemåter som vesentlig motvirker avtalens formål er illojale og bryter avtalen.  (Slike handlinger bryter med slik motparten mente.)

Det følger av tesen om en "samarbeidspakt" at parene bør bidra til at motparten er klar over relevante forhold ved avtaleinngåelse.  En part som forholder seg på en måte som er egnet til å villede, eller som tilbakeholder opplysninger han burde forstått kunne ha vesentlig innflytelse på den eller de andre partenes avgjørelser, er illojal. En kunne kanskje også si det beskjærer frivilligheten av motpartenes avtaleinngåelse om han gjør det på uriktige premisser.

Informasjoner som ingen av partene hadde ved avtaleinngåelsen er en del av den uunngåelige risiko ved enhver beslutningstagen.  Viser det seg på noe tidspunkt at avtalens formål ikke kan nås uten urimelige byrder, bør avtaler kunne heves. Da må likevel den som i samarbeidets og avtalens ånd har hatt kostnader kunne kreve at disse deles --— eller bæres av de parter som har interesse av at avtalen oppheves.

Det er i alminnelighet avtalefrihet. Lovgiverne kan ikke forutse alle de omstendigheter som kan gjøre at en avtale som ellers ville synes uheldig, i et gitt tilfelle kan gi den beste fleksibilitet og ressursutnyttelse.  (Dette er også i tråd med at avtaler skal fungere slik partene mente. Det er videre i tråd med det underliggende mål om samfunnets gode funksjon)

Likevel kan lovgiverne sette grenser for avtalefriheten der hvor vektige samfunnshensyn tilsier det.  Det kan for eksempel være når maktforholdene gjør at visse typer avtaler ofte leder til uverdige forhold for den ene part.  (Uverdige forhold er neppe noe offeret mente - eller ville ment om han forstod hvordan det ville bli.)

Avtaler er mer enn klausulene

For at avtaler skal fungere som forutsatt må avtaleretten legge til grunn et sort antall avtalevilkår som aldri ble uttalt.

Det finnes ingen absolutt fasit for hva som skal legges til grunn.  Likevel vil de fleste urimeligheter ha en klar fasit.  Sett at du ringer en rørlegger og avtaler at han skal skifte ut avløpsrørene som er begynt å lekke. Så kommer rørleggeren den avtalte dagen, men du ønsker ikke å slippe ham inn i ditt private område. Han har lovet å skifte rørene til en gitt pris, og begynne idag.  Du har ikke lovet å slippe ham inn.  Er det da hans problem å finne en måte å gjøre dette på?  Må han nå skaffe en kranbil for å komme opp på veggen utenfor ditt kjøkken og skaffe seg tilgang til rørene ved å skjære gjennom fasaden?  Blir det hans problem å bekoste reparasjon av fasaden innenfor den gitte pris?

Avtaler inngås i et samfunn der visse forestillinger og forventninger er vanlige.  Dersom du har uvanlige krav, blir det din oppgave å klargjøre dette. Ellers kan ikke avtaleinngåelse foregå enkelt og effektivt for begge parter.

Hjemmelekser

Dette innebærer at partene på sett og vis har en viss plikt til å kjenne til det samfunnet de lever i. Også forbrukeren må gjøre noen hjemmelekser.

Avtalefrihet

Likevel er det ikke bare standardiserte avtaler som kan inngåes. Vi har et prinsipp om "avtalefrihet", som betyr at partene kan tilpasse avtalevilkårene etter sine aktuelle behov og dra fordel av spesielle situasjoner der behovene blir annerledes.  Dette tillater en langt smidigere utnyttelse av ressursene.  Det er ikke råd for lovgiverne å forutse alle de omstendigheter som kan gjøre at "uvanlige" avtalevilkår blir fornuftige.  Avtalefrihet er selvsagt viktigere ved kontrakter om boreplattformer enn ved avtale om pølse med brød.

Forutsigelighet

Når en avtale er inngått, vil ofte den ene part løpe en risiko når han oppfyller sin del av avtalen. Selv i et så enkelt tilfelle som en pølse på hjørnet, om du bestiller men ikke betaler, må selgeren kaste pølsen som han allerede har hatt sennep og ketchup på.  Derfor må vi ha den ordning at avtaler forplikter. Det er en forutsetning for at rørleggeren kan kjøpe og skjære til riktige rørdimensjoner til ditt kjøkken uten noe mer håndfast enn en telefonisk bestilling. Det blir et grunnprinsipp at avtaleretten søker å gi de næringsdrivende et visst mål av forutsigelighet.

Lojalitet i avtaleforhold. Avtalens formål

I utgangspunktet har avtaler et formål om å realisere en gevinst gjennom et samarbeide. Den som selger, har en vare men har mer bruk for penger. Den som kjøper, har penger men har mer bruk for varen. Ved å bytte, oppstår det en fordel for begge parter. Når det inngås en avtale, må det forstås utover det som blir sagt, som en pakt om å samarbeide for å oppnå denne gevinsten, og dele fordelen.

Om motparten ikke forstår avtalen og dette er noenlunde synlig, men du velger å overser det, kan du anses å ha vært illojal mot motparten. Partenes forutsetninger og eventuelle handikap er en del av det du må forholde deg til om du  samarbeider lojalt.

Avtalens innhold

På den annen side finnes det stadig mennesker som forøker på forskjellig vis å oppnå avtaler som er særlig gunstige for dem selv, men kanskje ikke i det hele tatt slik motparten forestilte seg det.  Hva skal vi si om selgeren som selger deg en klokke med påmalte visere, og forklarer at den virker etter et "statisk prinsipp"?  Er det din feil at du ikke forstod hva "statisk" betydde i denne sammenhengen?

For å avveie hensynet til partene, må avtaleretten kreve av partene at de skaffer seg en rimelig forståelse av motpartens situasjon og forutsetninger.  Her kan det ikke dreie seg om en intim kunnskap om motpartens innerste karakter, men han må bedømme hvordan folk flest i motpartens situasjon kan forventes å se på saken. Derfor blir du ikke forpliktet av det du tenker inni deg mens du inngår avtalen, men av de rimelige forventninger du bør forstå at du kan skape ved din adferd hos normale mennesker i motpartens situasjon. Vi sier "ved din adferd", ikke bare "ved dine ord", for også et nikk, eller til og med en unnlatelse å handle, kan være med på uttrykke avtalens innhold eller dens aksept.

Språk og tolkningsnorm

Dersom du avtaler med en nabo i bygda, kan retten anta at dere begge brukte den lokale dialekten, og legge den til grunn for tolkningen. Avtaler du med en kollega i faget, kan det antas at fagspråket gir tolkningsnormen.

I de fleste tilfeller, om du avtaler med et vanlig menneske i landet uten at det foreligger noen spesiell felles kode eller språk, bør norsk rett legge til grunn ordenes alminnelige betydning i generell norsk dagligtale.

Men avtaler du med et menneske som ser ut og lyder svært utenlandsk, kan det kreves at du utviser en viss forsiktighet. Kanskje du bør forstå at din motpart ikke forstår hva du sier.


Bokstavtro tolkning er ikke idealet

Mange har hørt forskjellige historier om rettsavgjørelser der avtaler har vært tolket svært bokstavelig. Dette er gjerne et tema i vitser og tegneserier, og i parodier.  I virkeligheten kan det jo også skje at en dommer velger, med rette eller urette å lese en avtale svært bokstavelig, men det er langt fra idealet.

En lærebok i jus gjengir historien om husselgeren i oldtiden som ble slave av kjøperen fordi selgeren befant seg i huset da han solgte huset "med det som var i det". Slike historier tjener alltid til å illustrere hvordan avtalerett ikke skal være.

Uklarhetsprinsippet

Ofte blir avtaler formulert av den ene parten. Dette er gjerne en profesjonell som kjenner bransjen, og vet om de fallgruver han ikke ønsker å falle i. Motparten er ofte langt svakere.  Derfor må prinsippet om en avtalerett som legger til rette for et effektivt samfunn, der det er lett, også for vanlige mennesker, å inngå avtaler av de vanligste slag, innebære at den svake part får en ekstra beskyttelse. Allerede i romertiden ble det formulert et prinsipp om at ved uklarhet skulle avtaler tolkes til ugunst for den som burde talt tydeligere.

Dette kalles for uklarhetsprinsippet, og er selvsagt like gyldig idag som noensinne. Inntil for få år siden var dette prinsippet ikke nedskrevet i norsk lov, men ble beskrevet i lærebøker og praktisert i rettssalene. I den senere tid har EU krevet at det skulle stå uttrykkelig i loven. Det har fått denne form: (I paragraf 37 første ledd punkt 3, fremhevet med gult.  Jeg tar med paragraf 36 fordi paragraf 37 henviser til den.)

§ 36. En avtale kan helt eller delvis settes til side eller endres for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den gjeldende. Det samme gjelder ensidig bindende disposisjoner.

       Ved avgjørelsen tas hensyn ikke bare til avtalens innhold, partenes stilling og forholdene ved avtalens inngåelse, men også til senere inntrådte forhold og omstendighetene for øvrig.

       Reglene i første og annet ledd gjelder tilsvarende når det ville virke urimelig å gjøre gjeldende handelsbruk eller annen kontraktrettslig sedvane.


§ 37. For vilkår som ikke er individuelt forhandlet, og som inngår i en avtale mellom en forbruker og en næringsdrivende, gjelder følgende:

1. Ved anvendelse av § 36 skal det tas hensyn til forhold som nevnt i § 36 annet ledd. Senere inntrådte forhold skal likevel ikke tillegges betydning til skade for forbrukeren med den virkning at et avtalevilkår som ellers ville anses som urimelig, blir ansett som rimelig.
2. Hvis ett eller flere avtalevilkår medfører en betydelig skjevhet til skade for forbrukeren i de rettigheter og plikter partene har etter avtalen, kan forbrukeren ved anvendelse av § 36 kreve at avtalen for øvrig skal være bindende for partene, dersom den kan bestå med uforandret innhold.
3. Ved tvil om tolkningen av et avtalevilkår, skal vilkåret tolkes til fordel for forbrukeren.
4. En næringsdrivende som hevder at et avtalevilkår er individuelt forhandlet, må godtgjøre dette.

       Med forbruker menes i denne bestemmelsen enhver fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet.

       Inneholder en avtale som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, en bestemmelse om at lovgivningen i et land utenfor dette området skal anvendes på avtalen, gjelder bestemmelsen ikke for spørsmål om urimelige avtalevilkår mellom en forbruker og en næringsdrivende, hvis forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse mot slike vilkår.

Uklarhetsprinsippet er visstnok det prinsippet som blir oftest påberopt i avtaletvister.  En kan forstå at det kan misbrukes, og at dommere ikke automatisk gir rett til den som påberoper seg det. En vil vanligvis søke å avgjøre en tvist på annet grunnlag før en faller tilbake på uklarhetsregelen. Da vil en også se på om det er en uklarhet som klageren burde ha forstått betydningen av.  Hensynet til en rimelig forutsigelighet for den næringsdrivende er allerede nevnt.

På den annen side er denne regelen et effektivt middel mot svindlere. Uten en slik regel ville avtaleinngåelse vært en halsbrekkende risikosport. En ville kanskje prøve å sikre seg ved å ha to advokater til å gå nøye igjennom hver avtale før undertegnelse, men det ville neppe hjulpet, for om noe gikk galt ville nok også avtalen med juristene hatt noe med liten skrift som fritok dem fra alt ansvar.

Også domstolene må ha visse plikter

Det er allerede nevnt over at partene plikter å ta inn over seg i hvert fall de mest åpenbare aspekter ved motpartens forutsetninger og behov.  Om han ikke gjør det, kan det bli lagt til grunn at han burde forstått bedre, og avtalen kan bli tolket i motpartens favør eller opphevet.

Men for at hensikten med avtaleretten skal oppnås må også domstolene se hen til partenes forutsetninger når de avgjør om partene har overholdt sine plikter.  Retten må skaffe seg en grunnleggende forståelse for partenes situasjon.  Om ikke partene har tilstrekkelig klart for seg hva retten trenger å vite, bør retten kunne stille spørsmål.